Ok, so Eric requested some intel on what settings I used for the
“It was a dark and stormy night…” image.

Before

After

Basic EXIF data
Camera: Nikon D300
Lens: 60mm f1.8
Exposure: 1/3200 sec at f3.2
ISO: 320

The image was taken at a wedding. I got bored waiting for the happy couple to come out of church so I started to look for something else to occupy my camera with.
I spotted these cool looking clouds when I turned around. Armed only with my 50mm, the best comp I could squeeze out of it was to add the threes quite high up. There was a lot of unwanted clutter below it, and did not suit the shot at all.

What I did in Lightroom
The before image is quite dull and has no real contrast to it, and I wanted to create something a bit dramatic. So I raised the Temperature a bit and tinted it in a greenish color. The exposure is dropped a little. Recovery, Fill light and blacks are boosted a lot. Numbers reading 64,73,50 on those three.

Clarity is boosted to 62, and saturation set to -61. Green saturation is set to -100, and saturation for Aqua is set to -65. No spit toning.
A little sharpening and noise reduction and Lens correctiion (Vignette) set to -60 with a midpoint at 27. Just to get the extra dramatic feel around the edges.

So there you go. What looks like a dramatic, late night image from the woods, is actually taken in broad daylight outside a church. That’s really why I post-process my images. I want to create a mood. Im not a good enough photographer to take the perfect picture, and export it straight out of the camera.

Comments and questions are more than welcome.

Frame har nå fått æren av å være med i en bok om fotoblogger i regi av VFXY.

Har du lyst til å bestille boken kan det gjøres fra Blurb.

Her er en beskrivelse av prosjektet:

Alle filmer har jo som kjent alltid “The making of” på DVD utgaven. Så hvorfor ikke på bilder som er tatt også. Jada jeg vet jeg ikke er den første i verden som kom på det.

Rundt nyttår (nei det var ikke et nyttårsforsett) så bestemte jeg meg for å slutte å snakke om å ha med meg kameraet over alt, til å faktisk gjøre det. Å ha med kameraet uansett hvor du går er vel kanskje det fototipset de aller fleste gir. Men det er da også det som er enklest å gjøre noe med. Har du det med tar du forhåpentligvis flere bilder også. Bortsett fra de dagene hvor det ligger pent i vesken fordi det er for kaldt, du har for dårlig tid, trikken hadde feil farge, og regnet var for vått osv. Men det hjelper å ha det med i tilfelle rottefelle. Så jeg har blitt bedre til å ta det med, om det ikke er hver dag. Tro det eller ei….det har blitt flere bilder av det også.

En fredag dag vi skulle møtes til en velfortjent fredagspils, hadde jeg faktisk husket å ta med meg fotokameraten.
Flaks for meg, for da kunne jeg ta dette bildet:

Bildet er tatt med 50mm 1.8. Stolen har åpenbart sett sine bedre dager, og det er det som gjør den kul. Etterbehandlingen er minimal. Det naturlige lyset fra de fargede spotene i taket lager fargene i bildet. Terningkast…brukbart fornøyd.

Dette bildet ble tatt i akkurat samme øyeblikk av en mystisk mann med en sort klump foran ansiktet. Mon tro om han tar bilde av en stol?

Eller kanskje du aller først lurer på hva er Lomo?

LOMO (ЛОМО) eller Ленинградское Оптико-Механическое Объединение (Leningrad Optical-Mechanical Amalgamation) var/er er produsent av avanserte optiske instrumenter, medisinsk utstyr, film og stillbilde-kameraer og linser med base i St. Petersburg, Russland.

Dette dannet grunnlaget for det som er kjent som Lomografi. Dette forkortes ofte bare til Lomo
Til å begynne med så kunne man bare oppnå Lomo-looken med billige filmkaeraer. Optikken i disse kameraene var så “dårlig” at de ga dette utrykket.
Holga er en av produsentene av slike kameraer.
For å overdrive ekstra så brukte man ofte feil kjemikalier med vilje, for å fremkalle filmene. Dette er kjent som cross-processing.

Mange påstår at slagordet for Lomo er: Ikke tenk, bare knips. Lomo har et litt laidback fohold til de tradisjonelle “foto-reglene”. Det er mer snapshots, overdrevne farger, litt blurry, feil komposisjon og feil eksponering. I det hele tatt gi litt f…. i alle oppleste og vedtatte (såkalte) sannheter om fotografering, og bare ha de gøy.

I disse digitale tider, har selvfølgelig noen kloke hoder funnet ut hvordan man kan oppnå Lomo uten å bruke film og kjemikalier.
Både Photoshop og Lightroom er glimrende verktøy for å gjenskape Lomo-effekten.

Noen eksempler på Lomo

Så hva er det med Lomo? Jeg har et ganske amorøst forhold til Lomo. Det er et eller annet med utrykket i disse bildene som gjør de så utrolig kule.

For meg så gir det en følelse av tidløshet litt på samme måte som sort/hvitt bilder gjør. Mulig det er fordi jeg vokste opp på 80-tallet hvor noe av det samme rød-gule skjæret kan sees i mange bilder. Det var vel mer et resultat av dårlig kvalitet på filmen enn noe annet.
For meg så føles Lomo ofte som om det er på film. Og da mener jeg spillefilm, ikke kamerafilm. Om det ikke er så lett å sette fingeren på det, så er det i alle fall stilig som juling.
Så kan man jo spørre seg hvor rasjonelt det er å ha et Nikon D300 til godt over 10.000 kr, når man prøver å oppnå samme effekten du kan få med et kamera til et par hundrelapper.

Enda mer Lomo?

Lomography.com

Dyktig lomo fotograf på Flickr

Lomo presets til Lightroom

Cross process presets til Lightroom

I går fikk jeg endelig sett filmen Control fra 2007. Filmen omhandler bandet Joy Division og vokalisten Ian Curtis. Regien er ved den legendariske fotografen Anton Corbijn, og det merkes.

Hele filmen er i sort, hvitt som mye av bildene til Corbijn. Filmen er så fototeknisk genialt laget, at du kan pause filmen når som helst og bare nyte det som er på skjermen.
Handlingen i filmen er også bra. Nå er ikke jeg noen ekspert på Joy Division, men at Ian Curtis var en snodig figur er det ingen tvil om. Det er ikke så mange band i historien som har gitt ut 2 skiver, for så å oppnå legendestatus i etterkant.
Filmen anbefales på alle plan.

Hvis du ikke har fått meg deg noen av bildene til Anton Corbijn, så ta for all del en titt her